Pause...

 Hei...

 Jeg har bestemt meg for å ta en pause fra bloggingen... I det siste har jeg hatt litt problemer med å få skrivingen igang. Det er ikke så lett når kreativiteten ikke er på topp. :( Kansje kommer jeg tilbake, så derfor bestemmer jeg meg for ikke å slette bloggen, slik at det fremdeles er mulighet for meg å publisere det jeg skriver. Håper dere kommer tilbake når jeg gjør det. :)

 Snakkes <3

"Sommer i Dundee" Del 2

 Den neste dagen møtte jeg Anthony som avtalt. Det føltes godt å endelig kjenne noen i Dundee. Spesielt på min egen alder. Tidligere somre jeg hadde tilbrakt i Dundee hadde jeg sittet inne. Jeg gikk kun ut for å dra på butikken, men det kunne jo hende at jeg solte meg i bakgården dersom det ble sol.

 «Hei,» sa Anthony til meg. Stemmen hans virket mye mykere enn det den hadde gjort dagen i forveien.

 «Hei,» sa jeg, og kunne kjenne rødmen blusse opp i kinnene mine.

 «Kom, la oss gå litt,» sa han og tok hånden min i sin. Vi begynte å gå rolig over til den andre siden av parken, da jeg kom på at vi snart skulle hjem igjen, og tårene begynte å samle seg i øynene mine.

 «Hva er det?» spurte Anthony. Han hadde tydeligvis lagt merke til at jeg var lei meg.

 «Vi skal snart dra hjem til London igjen,» svarte jeg med gråten i halsen. Jeg tok meg sammen, og fortsatte. «Vi er nødt til å dra for å rekke begravelsen til bestevenninna mi. Hun døde i går.» Jeg klarte nesten ikke fortsette.

 «Men... jeg vil... vel, jeg... ehm...» Han virket plutselig veldig sjenert. Jeg skjønte at han kom til å spørre meg om noe. «Jeg vet vi ikke har blitt så godt kjent ennå, men...» Kanskje han ikke har forberedt seg så godt på dette, tenkte jeg.

 «Men, hva da?» spurte jeg, neppe til noen hjelp.

 «Jeg lurte på om du ville... du vet... bli sammen med meg,» sa han lavt og ble rød i fjeset. Han sa det så lavt at det var så vidt jeg hørte hva han sa.

 «Det vil jeg veldig gjerne!» sa jeg, kastet meg om halsen på han og kysset han på kinnet.

 

 Siste dagen mamma og jeg tilbrakte i Dundee inviterte jeg Anthony hjem til bestemor og bestefar slik han kunne bli kjent med den ene delen av familien min. Han kom veldig godt over ens med mamma.

 

Da mamma og jeg gikk ut i bilen på tur hjem til London, tekstet jeg med Anthony.

 J: *miss u*

 A: *miss u too*

 J: *ser deg til neste år, da*

 A: *gleder meg! :D*

Jeg måtte felle en tåre. Tenk at jeg ikke kom til å se ham før om ett år.

 

 

 Jeg strøk Anthony over håret, og kysset han på kinnet. Det var så godt å være sammen med han igjen.

"Sommer i Dundee" Del 1

 Anthony satt tett ved siden av meg, med den venstre armen sin rundt meg og hodet mitt lent mot skulderen hans. Vi var i Braxton Park, stedet hvor vi hadde møttes første gangen. Jeg kjente en tåre trille ned over kinnet mitt. Det var nøyaktig ett år siden det skjedde.

 

 Den første som møtte oss var bestemor Betty. Bestemor og jeg var like spente begge to, men det sammen kunne ikke sies om mamma og bestefar. Mamma ble lett irritert på foreldrene sine, og bestefar var ikke spesielt glad i å få besøk. Uansett hvem det var fra.

 Da jeg endelig satte meg ned i senga inne på rommet mitt, følte jeg på meg at denne sommeren burde jeg ha tilbrakt hjemme i London. Jeg visste ikke hva som kom til å skje, men det var noe. Etter jeg hadde pakket ut tingene mine gikk jeg inn på det alt for britisk-inspirerte kjøkkenet til bestemor og bestefar. Vannkokeren var nettopp ferdig. My lucky-day, tenkte jeg og tok ned en kopp for å lage meg te.

 Jeg gikk inn i stua for å spørre mamma om hun ville ha, men hun var i telefonen, så jeg satte meg ned i sofaen istedenfor.

 «Jessica?» sa mamma. Hun hørtes litt trist ut, men hvorfor hun var trist visste jeg ikke.

 «Ja, hva er det?» spurte jeg, både nysgjerrig og redd.

 «Det har skjedd noe forferdelig,» svarte hun og satte seg ved siden av meg i sofaen.

 «Hva har skjedd?!» De er veldig små, men jeg klarer å se dem. Tårer. Tårer som

 «Elisabeth er død. Hun ble påkjørt av en bil,» sa hun mens tårene spratt ut av øynene hennes.

 «Men... hvordan... ?» spør jeg med gråten i halsen.

 «Det var ingen ting de kunne gjøre!» skrek hun desperat, selv om hun bare prøve å trøste meg.

 Jeg reiste meg og løp ut av huset. Med ett følte jeg meg alene, selv om det var mange folk ute. Tårene falt ned over kinnene mine som store fossefall. Jeg bestemte meg for å gå litt, og tok turen til Braxton Park. Vel fremme i parken møtte jeg på en superkjekk fyr. Vi begynte å snakke sammen, og jeg sluttet å tenke på det som nettopp hadde skjedd.

 Jeg likte Anthony veldig godt, og det virket som om han likte meg også. Så derfor ble vi enige om at vi skulle møtes i parken dagen etter. Vi vekslet telefon-nummer, og så gikk vi hvert til vårt. Mens jeg gikk langs Park Avenue tekstet jeg med Anthony. Vi ble enige om nøyaktig tid og sted for morgendagens møte.

Next up: Novelle

Hei, der!

 Nå er det tre dager siden jeg publiserte siste kapittel i historien om Miranda. For dere som leste den håper jeg at dere likte den og at dere har lyst til å lese mer av det jeg publiserer.
 Det neste jeg skal publisere vil være en novelle som jeg har skrevet for noen år siden. Den er ikke så lang, men jeg kommer til å dele den i to deler sånn at jeg for litt bedre tid til å forberede den neste historien. :) Så, den novellen jeg kommer til å publisere heter "Sommer i Dundee", og handler om en jente ved navn Jessica som finner kjærligheten en sommer hun var på ferie hos besteforeldrene.

 Første del av novellen vil bli publisert i slutten av helgen, og så bli del to publisert enten onsdag 3. eller torsdag 4. Hele neste uke kommer til å skrive videre på min neste historie, sånn at dere slipper å vente så lenge på hvert kapittel. ;)

Snakkes senere! :D

Kapittel 9: På tide å ta farvel

 For endte gang dukket det hvite lyset opp. Igjen var jeg på ett sykehus. Jeg tror ihverfall at det var et sykehus; det lignet veldig på det forige ukjente rommet jeg våknet i. Og akkurat som sist gang sto jeg og så på jenta som var så fryktelig lik meg. I rommet var også en lege og en gutt jeg lett dro kjensel på. Gutten holdt godt fast i jentas venstre hånd, og lot tårene gli sakte nedover kinnene hans. Slik hadde jeg aldri sett han før; det var som om han var en helt annen person.
 "Jeg beklager," sa legen. "Men di skadene som er påført hjernen hennes vil det ikke være mulig å leve med. Vi vet ærlig talt ikke hva som vil skje dersom hun våkner fra komaen."
 "Er det virkelig ingenting dere kan gjøre for at hun kan våkne igjen og leve livet sitt slik hun pleide?" spurte gutten bedende, med gråten sittende fast som en klump i halsen.
 "Jeg er veldig lei for det, men det er absolutt ingenting vi kan gjøre," bekreftet legen. Ut i fra det jeg hørte, var jeg ganske sikker på at det var like før legen begynte å gråte, hun også. Hun virket som en skikkelig følsom type i og med at hun slettes ikke visste stort om passienten.
 "Hva med faren hennes? Han må da vel godkjenne at dere lar henne dø," sa gutten frustrert.
 "Faren hennes var her litt tidligere idag og sa at det var greit. Han sa at han ville si farvel til henne, men han ville ikke se at vi koblet henne fra maskinen," forklarte legen.
 "Så jeg er den siste som får se henne i live?" spurte gutten, mest som en bekreftelse til seg selv. "Kan jeg få et par minutter med henne alene?"
 "Ja, selvfølgelig," sa legen viskende.

 Etter at hun hadde forlatt rommet, stakk gutten hånden sin ned i jakkelommen og trakk fram et armbånd.
 "Dette er til deg," sa han og smilte så vidt. Han hadde sluttet å gråte, men hendene hans skalv fremdeles da han skulle feste armbåndet. Forsiktig flyttet han armen hennes og lot den hvile på magen. Uten at jeg la merke til det begynte føttene mine å bevege på seg, og jeg gikk i noe som kunne ha minnet om slow-motion. Jeg stoppet ikke før jeg sto rett ved siden av jenta, med gutten på andre siden av senga.
 "Det er en M," sa gutten, og pekte på bokstaven som var festet til armbåndet. Med ett begynte jeg å tro at han visste at jeg var der, men det ville bare vært enda rarere enn alt det andre jeg hadde opplevd frem til nå. Så fortsatte gutten å snakke: "M for Miranda." Ordene skar gjennom brystet mitt. Som om noen hadde stukket en kniv i meg.

 Lenge ble jeg bare stående i stillheten å se på, og det var så vidt jeg skvatt da gutten sa noe. "Ja? Da er det vel på tide å ta farvel." Sakte lente han seg over kopien av meg, og i det leppene hans møtte hennes føltes det ut som om min kropp ble sugd mot jentas kropp. Plutselig følte jeg de myke og tårevåte leppene hans møte mine. En varm og deilig følelse strømmet gjennom kroppen min, selv om det ikke var sånn jeg hadde sett for meg mitt første (og siste) kyss.

 Siden jeg lå i koma klarte jeg ikke å åpne øynene, men jeg klarte å forestille meg Tobias' mørke hår og øyne. Og smilet hans. Smilet som helt sikkert hadde kunnet vekke meg, hadde ikke vært for at legen allerede hadde koblet meg fra maskinen.

Kapittel 8: Mamma og skoleball

 "God morgen, solstrålen min," sa en kvinnestemme.
 Nede på kjøkkenet sto en kvinne som så ut som en eldre utgave av meg.
 "Mamma?" spurte jeg overrasket. Dette var enda merkeligere enn drømmen jeg nettopp hadde våknet fra. Hvordan var det mulig at mamma var hjemme? Jeg hadde ikke sett henne på snart 14 år. Det var helt uvirkelig. "Hva gjør du her?" spurte jeg henne.
 Hun svarte: "Jeg bor her," som om det var en selvfølge.
 "Men, det er jo pappa og jeg som bor her," forklarte jeg. "Jeg har ikke bodd sammen med deg på sånn, 13 år."
 "Men vennen min, da. Vi tre har jo bodd sammen helt siden du ble født."
 "Vi tre? Så pappa er her han óg? Hvor er han nå? Jeg trenger å snakke med han."
 "Faren din er på kontoret sitt og jobber med noen nye tegninger. Det er bare å gå inn til han."

 Heldigvis var huset vårt det samme, så jeg slapp å lete meg fram til pappas kontor. Jeg banket forsiktig på den mørke mahognien døra var laget av, og tok sakte tre skritt inn på rommet som var fylt med ark i ulike størrelser og med ulike hustegninger.
 "Hei, jenta mi," sa pappa. "Hva synes du om denne?" Han holdt opp et A5-ark med en tegning av et hus på. Den var ikke ferdig ennå, men man kunne tydelig se fassongen på huset, og jeg visste med én gang at dette huset var pappas favoritt så langt.
 "Wow. Det er nydelig," sa jeg. "Skulle ønske jeg kunne bo i et slikt hus når jeg blir stor." Det var et to-etasjes hus i klassisk funkis-stil. Den typen hus pappa og jeg likte best.
 "Du, pappa," sa jeg.
 "Mhm," svarte pappa, som var godt igang med å tegne videre på huset.
 "Hvorfor er mamma her?" spurte jeg nysgjerrig.
 "Hva?" spurte pappa lattermildt, som om jeg hadde stilt et skikkelig ddumt spørsmål.
 "Jeg mener, liksom, hvorfor er hun fremdeles i live?" Stemmen min var så lav at noen ikke oppfattet annet enn mumling. "Hun døde jo i den bilulykken for 13 år siden."
 "Miranda?! Hva er det du snakker om?" Pappa løftet på det venstre øyenbrynet og så spørrende på meg. "Moren din har da aldri vært med i noen bilulykke."

 Tankene begynte å svirre rundt i hodet mitt. Det var alt for mye å holde styr på. Jeg kjente at det kvernet oppe i hodet mitt, men selv var jeg ikke helt klar over hva jeg tenkte på. Det dundret hardt imot tinningen min. Smertene var så kraftige at jeg til slutt lot kroppen falle mot bakken. Men rett før jeg traff gulvet dukket det samme hvite lyset opp igjen.

 Da det kraftige lyset begynte å gi seg og jeg kunne se hvor jeg befant meg, ble jeg enda mer forvirret. Gymsalen var full av folk. Musikken ble spilt så høyt at det var så vidt man kunne høre hva de andre elevene sa. Ved siden av meg sto Tobias; han hadde på seg en flott, svart smoking, hvit skjorte, og et svart slips med tynne, grå striper. Jeg ante ikke hva jeg skulle si til han, så jeg unskyldte meg selv og sa jeg måtte gå og finne Anna og de andre jentene. "Bare gå du, jeg finner sikkert noen å snakke med jeg óg," sa han (takk og pris for det).
 Letingen startet først på jentetoalettet. Der var det ingen, bortsett fra ei som brukte en av båsene, men jeg turte ikke spørre hvem det var. Jeg fortsatte å lete i flere minutter før jeg endelig fant Anna.
 "Hva er det som skjer?" spurte jeg henne.
 "Hæ?" ropte hun tilbake.
 Jeg hevet stemmen og stilte spørsmålet på nytt.
 "Jeg skjønner ikke hva du mener? Skoleballet ble jo annonsert for flere uker siden," forklarte Anna.
 "Jeg mener med meg. Hva er det som skjer med meg?"
 Brått sluttet Anna å danse, og satte opp et spørrende ansiktsuttrykk mot meg. "OK, nå henger jeg ihvertfall ikke med."
 "Først var pappa og jeg på tur til skolen fordi vi skulle på klassetur..."
 Anna avbrøt meg plutselig: "Klasseturen var jo for et halvt år siden!"
 "Hva?!" ropte jeg forskrekket. "Det er jo bare noen få timer siden jeg var med i ulykken."
 "Jeg tror du slo hodet ditt litt hardere enn legene påsto. Du er jo blitt helt tullete," sa Anna med en liten latter.
 "Men hva med det som skjedde nå nettopp? Det at mamma plutselig var lys levende, og at hun bodde sammen med pappa og meg?" Panikken begynte å stige i meg. Jeg hadde null peilig på det som foregikk. Hvordan var dette mulig?

Kapittel 7: Fem ting i rask rekkefølge

 Da jeg åpnet øynene var alt rundt meg hvitt og veldig lyst. Jeg kjente meg ikke igjen i rommet jeg var i, og visste heller ikke hva jeg gjorde der. Bortsett fra meg var det ingen inne i rommet jeg befant meg i. Alt var så stille, men av og til kunne jeg høre stressede stemmer passere utenfor døra.
 Ettersom jeg var helt alene inne på rommet bestemte jeg meg for å gå ut og se om jeg kunne finne noen som kunne fortelle meg hvor jeg befant meg. Jeg satte de nakne føttene mine ned på det kalde gulvet og forlot rommet jeg hadde våknet opp på. Nå var det ingen stressede stemmer igjen i gangen. Det var bare jeg som var der. Gangen ledet ut til enda en gang, men denne gangen var enda bredere enn den forrige. Jeg fulgte den "nye" gangen inn til et rom som lignet litt på en resepsjon, bortsett fra at alt var like hvitt overalt.

 

 "Unnskyld meg? Kan du fortelle meg hvor jeg er hen?" spurte jeg ei som satt i det som lignet en resepsjon. Men det så ikke ut til at hun hadde hørt hva jeg spurte om, så jeg stilte spørsmålet mitt enda en gang. Hun svarte ikke denne gangen heller. Jeg begynte å gå videre og spurte flere i bygningen om de visste hvor vi befant oss, men det var ingen som svarte meg. Hvorfor var det jeg befant meg? Hva var det som skjedde? Hvorfor var det ingen som ville svare på spørsmålet mitt? Til slutt ga jeg opp letingen etter et svar på hvor jeg var, og bestemte meg for å gå tilbake til "rommet mitt". Det var jo ingen vits i at jeg vaset rundt i gangene når at det ikke var noen som la merke til meg.

 Da jeg kom tilbake til rommet var det ikke tomt lengre, noe som førte til at det falt enda flere spørsmål ned i hodet på meg.
 "Dessverre har hun ligget i koma helt siden operasjonen." Operasjon? Koma?!  "Inntil videre kan hun selvfølgelig motta besøk. Det er ikke sikkert hun kommer til å høre dere, og enda mindre sannsynlig at hun kommer til å svare." Hva var det denne personen snakket om? Jeg ble bare stående å se på personen som nettopp hadde snakket, og som så ut til å være en lege. Ved siden av legen sto en kjent mann og støttet seg til krykkene. Mannen hadde også en bandasje på den venstre skulderen.

 Jeg gikk sakte gjennom rommet og satte meg i stolen ved siden av senga der pasienten lå; jenta som var forbausende lik meg. Det samme rød-brune håret, de samme mørke øynene. Vi var prikk lik.
 "Hei," sa en rolig og velkjent stemme, men det var ikke pappa.
 Jeg snudde meg mot stemmen. Øynene til det vakre ansiktet møtte mine. Det var som å sveve på en sky og vite at ingenting vondt kunne skje meg. Gutten fortsatte å smile til meg. Det samme sjarmerende smilet som alltid. Sakte og forsiktig strakte han armen ut for å berøre min. Og i løpet av de neste sekundene skjedde det fem ting i rask rekkefølge:

  1. Tobias' hånd berørte den nakne huden på armen min.
  2. Der hånden hans møtte armen min begynte det å svi, og det kjentes ut som om hele armen min tok fyr.
  3. Jeg ble blendet av et sterkt, hvitt lys.
  4. Smerten gikk over, og jeg følte at jeg var tilbake på skyen igjen.
  5. Jeg våknet brått; liggende i min egen seng; inne på mitt eget rom.

 "Hva er det som skjer?" spurte jeg meg selv, nesten hviskende.

Kapittel 6: Klassetur

 Vi var allerede kommet til lunsjen, men fremdeles hadde jeg ikke sett noe til Tobias. Jeg kjente skuffelsen bre seg i brystet på meg. Hva hadde jeg trodd? Han var sikkert bare høflig på grunn av at foreldrene var til stede.
 "Kom igjen, da! Bordet vårt venter på oss," klagde Iben. Vi satte kursen mot "bordet vårt", men noen satt der allerede. Gutten satt med ryggen mot oss, så vi kunne ikke se hvem det var. Men da jeg så naturfagsboka stikke ut av ryggsekken hans kjente jeg adrenalinet strømme ut i blodet mitt, og jeg klarte nesten ikke slutte å smile.
 "Tobias!" sa jeg og småløp bort til bordet. De andre jentene ble bare stående igjen og se på meg. Jeg satte meg ved siden av Tobias og vinket på de andre jente for at de skulle komme å sette seg de også. Tobias satt bare å så på og smilte til meg.
 "Dette er Anna, Emilie, Iben og Rebecca som vi bare kaller Becky." Jeg pekte på hver og en av dem ettersom jeg sa navnene deres.
 "Hei!" sa jentene i kor.
 Tobias sa hei tilbake, og vinket litt med den ene hånden. "Jeg heter Tobias, som dere sikkert har skjønt," sa han, og sende det der smilet til meg. Jeg ble helt varm innvendig.

 Vi satt lenge å snakket sammen, vi seks, og da det ringte inn til neste time takket jeg Tobias for at han hadde spist sammen med oss, men han selv sa at han hadde "lovet det" og at han "på en måte skyldte meg det", noe som egentlig var sant. Så forlot vi kantina og satte kursen for klasserommene hvor vi hadde den neste timen.

 

 Etterhvert som timene og dagene gikk var det like før vi skulle på klassetur.

 "Ååå, jeg kan bare ikke vente til vi skal være borte fra skolen i en hel uke!" jublet Becky. "Det kommer til å bli så spennende!"
 "Jeg gleder meg også," sa jeg. "Pappa har lovet meg en overraskelse til jeg kommet hjem igjen etter klasseturen."
 "Så spennende, da. Har du en mistanke om hva det kan være?" spurte Anna.
 "Aner ikke!" svarte jeg. "Han er alltid så hemmelighetsfull."
 "Men, men. Hva gleder dere dere mest til ved klasseturen?" spurte Anna. Vi andre svarte henne én etter én, og fortsatte å snakke om klasseturen hele friminuttet gjennom.

 Da jeg kom hjem begynte jeg å pakke med en gang. Mens jeg pakket bakte pappa boller som jeg kunne ta med på bussen når vi kjørte fra skolen. (Pappa er helt utrolig til å bake!) Senere spiste vi middag, jeg pakket meg ferdig og gikk til sengs. Som vanlig ble jeg liggende våken lenge og bare tenke. Jeg tenkte på alt det spennende vi kom til å oppleve på klasseturen, så mye gøy vi kom til å ha det. Alt det nye jeg kom til å kjøpe meg; spesielt bøker. Jeg hadde til og med skrevet en egen liste over bøker jeg hadde lyst til å lese og som jeg skulle se etter i ulike bokhandler på turen. Det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, var at jeg ville sitte sammen med Tobias når vi kjørte fra skolen.

 Fredag 16. mai våknet jeg klokka 05.43. To minutter før vekkeklokka mi ringte. Jeg ble liggende noen minutter før jeg bestemte meg for å stå opp, og da jeg kom ned ca. et kvarter senere, var pappa allerede i full gang på kjøkkenet. Pappa hadde så mye lys på både på kjøkkenet og i stua at det føltes ut som det var midt på dagen, til tross for at det var bekmørkt ute og at jeg fremdeles var litt trøtt. Det flotte, brede smilet til pappa fikk meg nesten til å slippe fri noen gledestårer, så glad som han så ut. Vi satte oss ned og tok oss god tid til å spise frokost sammen.
 Da klokka begynte å nærme seg sju bestemte vi oss for å gjøre oss klare til å kjøre til skolen hvor klassen hadde avtalt at vi skulle møtes.

 Mens jeg satt i passasjersetet satte pappa bagen min inn i baksetet, for så å sette seg i førersetet. Han startet bilen, og vi kjørte av gårde i rettning ungdomsskolen.
 Vi hadde så vidt kjørt en kilometer da det skjedde. Lysene fra bilen som kom ned bakken til høyre for oss blendet meg, og i neste øyeblikk ble ørene mine tettet av en pipende lyd som ikke ville gi seg.

Kapittel 5: Familien Skaarhus

 Det hadde gått nesten en hel måned etter middagen hos familien Skaarhus før pappa inviterte dem over til oss, slik som han hadde lovet dem. Jeg både gledet meg og gruet meg til de skulle komme. Jeg gledet meg fordi Tobias ville bli nødt til å snakke med meg, men tenk om han unngikk spørsmålene mine; at han prøvde å skifte samtaleemne, bare for å slippe og innrømme det han hadde gjort. Kanskje overtalte han foreldrene sine til å la han bli hjemme, sånn at han ikke trengte å møte meg igjen etter alle ukene vi ikke hadde snakket sammen.

 Til min lettelse kom Tobias; sammen med moren, faren og lillesøsteren sin. Jeg hadde aldri sett lillesøsteren hans før. Ikke engang på bilder i huset deres, men da blikket mitt hadde stoppet hos henne, la jeg merke til hvor lik hun var Tobias. Og hvor like de var faren begge to.
 Igjen hadde jeg vært for lenge i mine egne tanker, da pappa kom nærmest løpende til døren for å ønske familien velkommen hjem til oss og slippe dem inn i huset. Mens jeg sto og så tenkende på de fire personene som steg behersket inn, sendte Tobias meg et vennskapelig blikk og lo forsiktig av at jeg bare hadde stått der etter at jeg åpnet døren. Det gjorde ikke noe at han lo av meg, jeg skjønte hvorfor, men det jeg ikke forstod, var at han gjorde det som om vi hadde blitt skikkelig gode venner siden sist vi spiste middag sammen.

 Under middagen skjedde det jeg hadde fryktet aller aller mest: Tobias snakket ikke med meg, og jeg klarte heller ikke snakke med han. Selv om jeg ikke fikk snakket med ham, hadde jeg det ikke så kjedelig allikevel. Lillesøsteren hans, Marie, snakket veldig mye sammen med meg. Hun stilte mange spørsmål om hvordan det var å være "en så stor jente", hvorfor ikke moren min spiste sammen med oss. Jentungen fortalte meg også litt om seg selv, at hun gledet seg veldig til høsten for da skulle hun begynne på skolen, og med en nesten hviskende stemme sa hun at hun syntes jeg var kul og ville passe perfekt som kjæresten til broren hennes. Jeg sendte et lite, flørtende smil til Tobias, og jeg kunne se på han at han hadde hørt hva Marie hadde sakt, han også.

 Etter at alle hadde spist seg mette og glade, ba pappa meg om å rydde av bordet, for så å gå ut på kjøkkenet for å hente desserten. Til min overraskelse sa Tobias seg frivillig til å hjelpe meg, og selvfølgelig lot jeg han gjøre det. Nå fikk jeg endelig en mulighet til å snakke med han.
 Ute på kjøkkenet satte Tobias fra seg tallerkenene og begynte og snakke. Jeg var nesten overlykkelig over at han hadde tatt initiativ til å starte samtalen. Men det var kanskje derfor han ville hjelpe meg?
 "Du, jeg vet at vi ikke har snakket så mye sammen på skolen." Så MYE?! Vi hadde ikke snakket noe sammen! Jeg tok meg fort sammen igjen for å unngå at jeg begynte å kjefte på han. "Men jeg viste liksom ikke helt hva jeg skulle si til deg, og de siste ukene virket det ikke som du tenkte noe særlig på det." Han tok feil. Det var jo det eneste jeg hadde tenkt på. "Så jeg håper vi kan bli venner igjen iløpet av kvelden, og fortsette som venner når vi kommer på skolen i morgen."
 Jeg hadde veldig lyst til å være venner med han, men jeg fikk meg ikke til å si det. Det var som om de ordene jeg hadde lyst til å si ikke fantes lenger. Mens jeg sto der og tenkte over hva jeg skulle si, kom Marie inn.
 "Hva er det dere snakker om?" spurte hun nysgjerrig, slik som alle barn på hennes alder gjør.
 Jeg åpnet munnen for å svare henne, men Tobias kom meg i forkjøpet. "Vi snakker bare om kjedelige skoleting. Ikke noe du orker å høre på, eller hva?" Marie rynket på nesen som om hun kjente lukten av noe skikkelig stygt, og så risten hun på hodet for å svare på spørsmålet til broren sin. Like etterpå sprang hun inn i stua igjen.
 Tobias bare lo av den lille jenta.
 "Hun er jo veldig søt, da," sa jeg, mest bare for å ha sagt noe slik at vi slapp å stå der uten at jeg hadde sagt noe i det hele tatt.
 "Ja, hun er vel det," innrømte Tobias, og sendte meg det smilet som hadde fått meg til å smelte for aller første gang.

 Resten av kvelden snakket vi (Tobias og jeg) mye sammen. Vi snakket mye om skolearbeidet og andre elever på skolen. Jeg fortalte han om Anna og Rebecka og de andre jentene i "gjengen" vår.
 "Jeg ser virkelig frem til å møte venninnene dine," sa han etter at jeg hadde fortalt alt det som var å fortelle om dem. Da vi var ferdig med å snakke om hverandres venner, fortsatte vi å snakke om skolen; lærerne og rektoren, folk vi likte og ikke likte.
 "Hva er favorittfaget ditt?" spurte jeg da vi begynte å gå tom for ting å snakke om.
 "Hm? Jeg tror?" Tobias ble lenge sittende å tenke ut hva som var favorittfaget hans. "Jeg tror favorittfaget mitt er naturfag."
 "Hvorfor det?" spurte jeg. Jeg visste vell egentlig svaret. Naturfag ligger nemlig på 2.plass på listen min over favorittfag.
 "Det er bare så interessant. Det er alltid så mye nytt å lære om, mye man kan ha glede av å vite senere i livet. Og det beste av alt er at læreren virkelig vet hva han snakket om." Jeg nikket for å vise at jeg forsto hva han mente. "Så, hva er ditt favorittfag, da?" spurte han meg. Dette svaret kunne jeg. Uten å tenke meg om.
 "Matematikk!" sa jeg, akkurat så høyt at det var like før det ble til et rop.
 "Kult!" sa han og så både imponert og overrasket ut. "Det er mange på vår alder som ikke er noe særlig fan av matte. Spesielt jenter."
 Det var både koselig og beroligende at jeg snakket sammen med Tobias igjen, og jeg gledet meg veldig til jeg skulle på skolen igjen i morgen.

 Når det ble såpass sent at Marie hadde sovnet foran TV'en, bestemte Linda og Fred (det var det faren til Tobias og Marie het) seg for at de skulle dra hjem. Før de gikk ut døra og satte seg inn i bilen sin, takket pappa for at de hadde kommet, og Linda takket for at de hadde fått lov til å komme.
 "Vi burde gjøre dette til en greie," sa Linda, før hun lukket igjen bildøra, og de kjørte avgårde.

 Etter at jeg hadde lagt meg ble jeg liggende lenge å tenke over det som hadde skjedd i kveld. Edelig hadde jeg fått snakket med Tobias igjen, og forhåpentligvis kom vi til å fortsette å snakke sammen på skolen i morgen. Jeg gledet meg allerede. Plutselig falt Anna ned i tankene mine. Av en eller annen grunn hadde jeg aldri vært på besøk hjemme hos Anna, og hun hadde heller aldri vært hos meg. I løpet av den første måneden min i Horten hadde Tobias vært den eleven jeg hadde sett flest ganger etter skoletid. Og han hadde jeg så vidt snakket med.
 Jeg bestemte meg med én gang at jeg skulle invitere Anna på besøk i morgen. Så lenge jeg ikke tenkte på Tobias hele dagen.

GOTLAND!

Hei der, alle lesere! :)

 De neste tre ukene vil jeg befinne meg enten i bilen, sørpå, i Sverige eller på Gotland? Det vil si at det ikke er sikkert jeg får publisert noen flere kapitler i løpet av den tiden, men jeg håper på å være klar med mange flere kapitler til dere når jeg kommer hjem igjen. :D




(Bildene er fra Gotland; øverste er hentet fra google, nederste er tatt av meg selv)

 Håper dere har likt historien min, og at dere kommer til å fortsette og lese den etter hvert som jeg publiserer flere kapitler. I mellomtiden, mens dere venter på nye kapitler, er det bare å sende meg tilbakemeldinger på det dere har fått lest så langt.

xoxo, kreativskriving

Kapittel 4: 2. dag i Horten - 18. april

 Dagen etter middagen hos Skaarhus-familien fikk jeg endelig møtt Tobias på skolen. Men denne gangen var han helt annerledes enn det han hadde vært dagen i forveien. Hver gang vi møtte hverandre i skolegangene gikk han bare rett forbi meg. Han snakket ikke med meg. Ikke så mye som et lite "hei". Gutten så ikke på meg engang!
 Flere ganger prøvde jeg å få kontakt med han i timene, men han bare ignorerte meg, og hver gang det ringte ut til friminutt var han en av de første til å komme seg ut av klasserommet, så jeg fikk ikke snakket med han i friminuttene heller. 

 I lunsjen snakket jeg sammen med Anna og de andre jentene om hva som skjedde under middagen dagen før, og delte frustrasjonen min med dem.
 "Jeg kan ikke fatte at han ikke har sakt hei engang!" sa jeg, med frustrasjonen strittende overalt i hele kroppen og knyttet den høyre neven. "Etter alt han sa igår, og måten han oppførte seg på."
 "Jeg er lei for det, querida," sa Anna og strøk en trøstende hånd over ryggen min. "Kanskje han ikke var så perfekt som du trodde? Kanskje han bare latet som?"
 "Han kysset meg på håndbaken for faen!" ropte jeg i ansiktet på henne, og idet jeg skjønte at ingen andre i kantina snakket lenger slo jeg hånden for munnen. Heldigvis var ikke Tobias der, for hvis han hadde vært der ville jeg blitt så flau at ansiktet mitt kom til å få den samme fargen som de røde conversene til Rebecca; en av de andre jentene rundt bordet. Som oftest ble hun bare kalt Becky.
 "Det vil jeg kalle litt mer enn bare skuespill i og med at han bare er 15 år gammel. Og gutt!" Det siste sa jeg veldig lavt, i håp om at de andre elevene skulle begynne og snakke sammen igjen. Noe de ikke gjorde. Ikke før Lea kom inn, og nærmest beordret elevene til å snakke. Det var det samme hva de snakket om, så lenge de gjorde det.

 Resten av dagen fortsatte uten at Tobias snakket med meg. Jeg klarte ikke tenke på noe annet enn han. Håret og øynene hans. Måten han gikk på, og hvor interessant det var å se han gå med sokker som matchet skjorta hans. Plutselig falt det meg inn at jeg hadde tenkt på hvilke sokker Tobias brukte. For en merkelig tanke? 
 Timene gikk og det samme gjorde friminuttene. Mesteparten av dagen brukte jeg til å tenke på Tobias i stede for å jobbe med skolearbeid. Noe som egentlig ikke spilte særlig stor rolle i og med at jeg allerede hadde lært om Pytagoras i matematikk, og USA i engelsk.

 Da jeg endelig var kommet meg hjem la jeg meg ned på senga og begynte å lese. Jeg leste i flere timer. De svarte ordene som var skrevet på det brune, matte papiret flommet opp rundt meg. Tiden raste forbi ørene mine. Det føltes som om jeg var med i historien. Selv om det innimellom var vanskelig å forestille seg at man var der; sammen med Liesel; i München (by i Tyskland); under 2. verdenskrig.
 Jeg hadde lest meg fram til annen del, da pappa kom stille inn på rommet mitt.
 "Er du sulten? Jeg tenkte at siden det er fredag og vi ikke har spist noe ennå?" Pappa la til en pause etter det siste ordet, og jeg benyttet pausen til å sjekke hva klokka var. Den var 18:23! Jeg hadde lest i nesten fire timer, og tanken på mat hadde ikke falt meg inn engang. Tenkingen min ble avbrutt da pappa fortsatte setningen sin. "Så kunne vi kanskje dra ut og se om vi fant oss en restaurant å spise på?"
 "Det høres flott ut!" sa jeg og smilte bredt. Det skulle bli godt å komme seg ut en tur etter fire timers lesing.

 Etter en god middag nede på Pizzanini, og en forfriskende gåtur rundt i gatene, bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Jeg følte meg veldig levende da jeg gikk inn i stua for å se på TV. Det hadde vært en helt fantastisk kveld, i forhold til hvordan skoledagen min hadde vært tidligere den dagen. Jeg kunne ikke huske sist pappa og jeg hadde en så koselig tur ute på byen.
 På de TV-kanalene vi hadde var det ikke noe interessant å se på, så vi bestemte oss for å finne fram en bra film vi hadde tatt med oss da vi flyttet. Uansett hvor mye vi lette fant vi ikke en film vi ville se. Vi lette i skuffer og skap, hyller og esker. Til og med i eskene med klær lette vi, men vi fant ingenting. Det endte opp med at vi ble sittende og se på gamle episoder av TV-serien "Friends", som gikk på TV2. Egentlig var det ganske morsomt. Både pappa og jeg lo. Resten av kvelden så vi på TV, helt til jeg sovnet i armkroken på pappa og han måtte bære meg opp på rommet mitt.

Kapittel 3: Første møte med Tobias

 Jeg lukket inngangsdøra etter meg, løp opp på rommet mitt og kastet meg i senga. Det var så behagelig å bare ligge der og føle det å være til. Alle fargene og luktene. Alt var perfekt.
 Der ble jeg liggende en god stund. Jeg fant fram den nyeste boken min, "Boktyven", og begynte å lese. 

 

 Etter at jeg hadde lest ferdig de fem første kapitlene i boken, banket pappa på og kom forsiktig inn.
 "Linda Skaarhus er på telefonen. Hun lurer på om vi har lyst til å komme over på middag," sa han, og sendte meg et bedende blikk. "Jeg tenkte vi kunne dra siden jeg ikke har planlagt noe til middag, og for at du skulle kunne bli kjent med noen i nabolaget. Linda sa hun hadde en sønn på din alder."
"Ja, det høres jo geit ut," sa jeg. "Bare la meg skifte til noe litt mer selskapsaktig, så kommer jeg ned om en liten stund."

 

 Pappa satt på stolen til venstre for meg, og ovenfor meg satt sønnen til Linda. Bak store, firkantede brilleglass hadde han gjemt de fineste øynene jeg noen gang hadde sett. De hadde en dyp, glatt brunfarge. Akkurat som håret hans. Til høyre for gutten satt faren hans og ved enden av bordet satt Linda. Gutten hadde også en yngre søster, på fem år eller noe sånt, men hun var hos besteforeldrene deres og skulle tilbringe helgen hos dem.

 

 Lenge satt jeg og gutten bare og så på hverandre. Og smilte. Vi sa ingenting. Bare taus stillhet. Denne tause stillheten fikk meg til å tenke. Gutten foran meg gikk mest sannsynlig på samme skole som meg (kanskje tilogmed i samme klasse!), men hvorfor hadde jeg ikke lagt merek til ham før? Jeg antok at jeg tenkte litt for mye på akkurat det, for gutten med det pene smilet, og øyne som kunne få en hvilken som helst jente til å smelte, spurte plutselig: "Hva er det du tenker på?"
 Med ett rev jeg meg selv ut av tankene mine, og så undrende opp på gutten. "Hm?" spurte jeg, litt forfjamset, selv om jeg helt tydelig hadde hørt hva han spurte om.
 "Jeg spurte deg hva det var du tenkte på."
 "Å, ja. Nei, det er ikke så viktig," sa jeg og senket hodet slik at blikket mitt endte opp på tallerkenen min.
 "Jo, si det da. Kom igjen." Det var like før han begynte å virke plagsom. Som en lillebror man egentlig aldri har ønsket seg, men som man allikevel er glad i.
 "Nei, det var bare?" Hva skulle jeg si? Jeg kunne ikke si at jeg hadde tenkt på ham. Kunne jeg? "Jeg tenkte bare på no en venninne av meg sa til meg før vi flyttet." Selv om det ikke var det jeg tenkte på, var det ham venninnen min hadde snakket med meg om. Den perfekte gutten for meg, altså. Ikke han, som i en ekte person og at hun visste at vi kom til å møtes.
 "Å, ja. Jeg tenkte at du kanskje tenkte på meg," sa han og smilte lurt. Like etter blusset kinnene mine opp som når noen tenner en fyrstikk, og jeg så sjenert ned i tallerkene min igjen.

 

 Sånn fortsatte vi å snakke sammen helt til pappa og jeg måtte dra hjem igjen. Vi takket for oss, pappa inviterte dem over på besøk til oss en gang og gutten kysset hånden min sånn som bare ekte gentleman gjør. Det var en helt fantastisk kveld.

 

 Forresten; gutten, som jeg har kalt ham fram til nå, har faktisk et navn. Han heter Tobias. Selv navnet hans får meg til å drømme meg bort.

Kapittel 2: Overraskende annerledes

 Pappa stoppet bilen utenfor skolegården. Jeg åpnet bildøra. Høyrefoten min skled forsiktig ut av bilen og lot skosålen slappe av mot den kalde asfalten. Jeg pusten inn den friske vårlufta. Sukk.

 "Det kommer til å gå helt fint," sa pappa til meg. Hånden hans strøk meg over venstre skulder, og han smilte til meg. Et smil jeg aldri kom til å glemme.

 Jeg sukket enda en gang, før jeg forlot pappa, bilen og fortiden min hjemme - jeg mener: det som var hjemmet mitt før. 

 Som vanlig sneilet første dagen seg sakte av gårde. Det å begynne på en ny skole midt i halvåret var alltid like tungt. Dette var med på å ødelegge min første dag på en ny skole, og det ble vanskelig for meg å bli kjent med noen av de andre elevene. Men denne gangen var noe annerledes.

 Det var mer enn bare en tilfeldig elev som hadde bestemt seg for å være hyggelig mot meg og ønske meg velkommen. Hele skolen var annerledes.

 Både lærerne og elevene ønsket meg velkommen da jeg kom til en ny time. Flere av jentene snakket med meg i friminuttene, og ville vite mer om meg; hvor jeg hadde bodd før og hvilke forhold jeg hadde der. Guttene plystret på meg da jeg gikk gjennom gangene. Jeg følte meg spesiell. Annerledes. Det var som å være med i en film, og spille den nye og populære jenta. Men i lunsjen den dagen fikk jeg vite at jeg ikke var blitt den mest populære på hele skolen allerede.

 "Du må ikke ta de forgitt at du er den mest populære, bare fordi du er ny og at alle guttene plystrer etter deg, " sa Anna, litt frekt med et snev av sjalusi, men hun var fortsatt veldig hyggelig. Anna var den første av jentene som hadde snakket til meg tidligere den dagen.
 "Hvorfor ikke?" spurte jeg, og prøvde for harde livet og ikke høres ut som en skikkelig bortskjemt drittunge.
 "Fordi det er nesten umulig å slå Lea i konkurransen om popularitet," bekreftet en av de andre jentene. Jeg husket ikke hva hun het.
 "Hvem er Lea?" spurte jeg, og hadde ikke sagt navnet hennes før hun kom spradende inn i kantinen med et følge på fem eller seks gutter fra fotballaget, pluss en jente som assisterte for henne. Jeg anntok jentungen for å gå i åttende.
"Det er Lea," sa Anna, og rettet en bestemt finger mot jenta som nettopp hadde kommet inn.

 Da Lea begynte å bevege seg mot oss, så jeg hvorfor hun var den mest populære. Armene og bena hennes var som porselen, men måten hun bevegde seg på var som å se en påfulg vise frem sine fineste farger. Og da hun var kommet enda nærmere kunne jeg se detaljer i ansiktet hennes. Detaljer som gjorde henne både vakker og interessant på samme tid. Øynene hennes var krystallblå, og bypt inne i dem lå en hemmelighet hun aldri hadde delt med noen. Det var et vakkert syn, og det var like før jeg drømte meg bort. Men rett før jeg forsvant inn i mine egne tanker åpnet hun munnen, og et virvar av ord ble kastet rett i ansiktet mitt.

 "Hva er det du tror du driver med?" sa stemmen som lå skjult bak de perlehvite tennene. "Tror du at du bare kan komme hit og ta over tronen min?"

 Nå var det blitt helt stille rundt oss. Alle som var i kantina fulgte med på meg, og ventet på at jeg skulle ta motet til meg og svare henne.

 Jeg åpnet munnen for å si noe, men hun avbrøt meg rett før ordene hadde klsrte å klatre opp gjennom halsen min, over tunga, forbi muren av tenner og ut i friluft.
 "Nei. Ikke si noe. Jeg vil ikke høre noe av det uskyldige snakket ditt om at du ikke mente å ødelegge sisteåret mitt. Jeg kjenner folk som deg, og jeg skal ikke la deg ødelegge dette semesteret for meg!" Fornærmet snudde hun ryggen sin mot meg, kastet overlegent på håret og masjerte like elegant fra oss som da hun kom.

 "Wow!" sa Anna med en skjult latter.
 "Hvorfor wow-er du?" spurte jeg nysgjerrig.
 "Lea har aldri reagert sånn på noen før. Ihvertfall ikkeden første dagen til vedkommende."
 "Hva skal det bety?"
 "Det betyr at Lea ser på deg som en trussel. Du har faktisk en sjanse til å ta fra henne tronen." Den siste setningen sa hun med nokså mye entusiasme.
 "Men, hva om jeg ikke vil være noen trussel?" spurte jeg, og det føltes ut som om jeg krympet meg av skrekk, selv om jeg ikke var særlig redd.
 "Lo siento amigo. Sorry kompis. Dette er nok et tegn fra oven om at du må sloss for din rette plass her." Hun la en tung hånd på ryggen min, som for å ønske meg lykketil, og så lo vi mens vi gikk sammen ti lvår neste time.

 

"M for Miranda" Kapittel 1: Bare pappa og meg

 Jeg satt i passasjersetet og så på meg selv i høyrespeilet. Hodet mitt lå lent mot sikkerhetbeltet. I speilbildet mitt så jeg ansiktet til mamma, i stede for mitt eget. Det var første gangen jeg skjønte at jeg faktisk lignet moren min. Alle vennen til pappa sa alltid at jeg lignet så mye på moren min, men selv syntes jeg at jeg lignet mest på pappa. "Du har din mors utseende," sa de alltid. Og så sa pappa: "men musklene har hun fra meg," og dultet borti skulderen min. Jeg hadde ikke så mange minner av mamma, men jeg var sikker på at jeg ville ha henne med i bilen. Ha henne med oss til det nye huset. Uansett hvor umulig det var.

 Pappa og jeg hadde nesten ikke snakket med hverandre siden vi dro hjemmefra. Eller, det som var hjemmet vårt før. Nå var vi på tur til vårt nye hjem, Horten. Et sted langt borte fra folkene jeg kjente; og ikke ville forlate. Det var et nokså stort hus vi skulle bo i, såvidt utenfor sentrum. Kanskje kom jeg til å trives? Sånn var det ihvertfall i alle bøkene og filmene.

 Det var en lang tur, og himmelen ble bare mørkere og mørkere.

 Da jeg våknet neste morgen lå jeg i en fantastisk seng, omringet av gamle, grå pappesker. Jeg hørte fottrinn i trappa opp til rommet, et par harde knoker som banket på, og pappa kom inn døra.

"God morgen. Er det ikke fantastisk?" spurte han og smilte bredt til meg.
"Selvfølgelig er det fantastisk!" sa jeg og smilte enda bredere enn det han gjorde.
"Nå, ta på deg noen klær og kom ned å spis frokost, så skal jeg vise deg litt rundt." Så blunket han til meg, og lukket døra etter seg da han gikk.

 Nede på kjøkkenet hadde pappa ordnet istand en nydelig frokost, slik han alltid gjorde, men denne gangen var det noe annerledes. Frokosten ble liksom bedre bare av at jeg spiste den inne på et kjøkken som var helt nytt. Hvite vegger som reflekterte lyset som ble sluppet inn fra de store vinduende i alle mulige retninger; kjøkkenbenker av behagelig tre; kjøleskap i matchende stil som stekeovnen og mikrobølgeovnen. Det ble mye mer spennende å spise frokost. Så mye nytt man kunne legge merke til mens man satt der å spiste frokosten sin. Akkurat da følte jeg meg som en helt normal person; i en helt normal verden.

 Etter at jeg hadde spist gikk pappa og jeg en kjapp runde gjennom huset for at jeg skulle bli bedre kjent med det. Så brukte jeg resten av da på å pakke ut saker og ting fra pappeskene mine. Selv om jeg brukte hele dagen var jeg fremdeles ikke ferdig da jeg gikk for å legge meg.

Ny blogg!

Hei!

Siden jeg er så glad i å skrive, tenkte jeg at jeg kunne starte en blogg hvor jeg publiserer det jeg skriver. Både for at jeg skal kunne få tilbakemeldinger og for at dere skal få den glede av å lese det jeg skriver. :p

Jeg tenkte jeg skulle starte bloggen med en historie som jeg fremdeles jobber med, men som jeg håper på å komme ordentlig igang med slik at dere slipper å vente så lenge fra gang til gang på et nytt kapittel. ;) Så... Den historien jeg er i ferd med å publisere for dere heter "M for Miranda". Historien handler om ei jente som heter Miranda. Hun er 15 år, enebarn og bor sammen med faren sin. En dag bestemmer Mirandas far seg for at de skal flytte, igjen, og de drar så snart som mulig. Etter hvert som tiden går blir Miranda kjent med folkene som bor der. Hun opplever mye spennende og minneverdig sammen med de nye vennene sine. Men en dag blir Miranda utsatt for en ulykke! Hun havner i koma, og mystiske ting begynner å skje...

Håper dere liker historien, og nyter det når dere leser den!
Smask :*

Les mer i arkivet » September 2014 » August 2014 » Juli 2014
kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits