"M for Miranda" Kapittel 1: Bare pappa og meg

 Jeg satt i passasjersetet og så på meg selv i høyrespeilet. Hodet mitt lå lent mot sikkerhetbeltet. I speilbildet mitt så jeg ansiktet til mamma, i stede for mitt eget. Det var første gangen jeg skjønte at jeg faktisk lignet moren min. Alle vennen til pappa sa alltid at jeg lignet så mye på moren min, men selv syntes jeg at jeg lignet mest på pappa. "Du har din mors utseende," sa de alltid. Og så sa pappa: "men musklene har hun fra meg," og dultet borti skulderen min. Jeg hadde ikke så mange minner av mamma, men jeg var sikker på at jeg ville ha henne med i bilen. Ha henne med oss til det nye huset. Uansett hvor umulig det var.

 Pappa og jeg hadde nesten ikke snakket med hverandre siden vi dro hjemmefra. Eller, det som var hjemmet vårt før. Nå var vi på tur til vårt nye hjem, Horten. Et sted langt borte fra folkene jeg kjente; og ikke ville forlate. Det var et nokså stort hus vi skulle bo i, såvidt utenfor sentrum. Kanskje kom jeg til å trives? Sånn var det ihvertfall i alle bøkene og filmene.

 Det var en lang tur, og himmelen ble bare mørkere og mørkere.

 Da jeg våknet neste morgen lå jeg i en fantastisk seng, omringet av gamle, grå pappesker. Jeg hørte fottrinn i trappa opp til rommet, et par harde knoker som banket på, og pappa kom inn døra.

"God morgen. Er det ikke fantastisk?" spurte han og smilte bredt til meg.
"Selvfølgelig er det fantastisk!" sa jeg og smilte enda bredere enn det han gjorde.
"Nå, ta på deg noen klær og kom ned å spis frokost, så skal jeg vise deg litt rundt." Så blunket han til meg, og lukket døra etter seg da han gikk.

 Nede på kjøkkenet hadde pappa ordnet istand en nydelig frokost, slik han alltid gjorde, men denne gangen var det noe annerledes. Frokosten ble liksom bedre bare av at jeg spiste den inne på et kjøkken som var helt nytt. Hvite vegger som reflekterte lyset som ble sluppet inn fra de store vinduende i alle mulige retninger; kjøkkenbenker av behagelig tre; kjøleskap i matchende stil som stekeovnen og mikrobølgeovnen. Det ble mye mer spennende å spise frokost. Så mye nytt man kunne legge merke til mens man satt der å spiste frokosten sin. Akkurat da følte jeg meg som en helt normal person; i en helt normal verden.

 Etter at jeg hadde spist gikk pappa og jeg en kjapp runde gjennom huset for at jeg skulle bli bedre kjent med det. Så brukte jeg resten av da på å pakke ut saker og ting fra pappeskene mine. Selv om jeg brukte hele dagen var jeg fremdeles ikke ferdig da jeg gikk for å legge meg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits