Kapittel 2: Overraskende annerledes

 Pappa stoppet bilen utenfor skolegården. Jeg åpnet bildøra. Høyrefoten min skled forsiktig ut av bilen og lot skosålen slappe av mot den kalde asfalten. Jeg pusten inn den friske vårlufta. Sukk.

 "Det kommer til å gå helt fint," sa pappa til meg. Hånden hans strøk meg over venstre skulder, og han smilte til meg. Et smil jeg aldri kom til å glemme.

 Jeg sukket enda en gang, før jeg forlot pappa, bilen og fortiden min hjemme - jeg mener: det som var hjemmet mitt før. 

 Som vanlig sneilet første dagen seg sakte av gårde. Det å begynne på en ny skole midt i halvåret var alltid like tungt. Dette var med på å ødelegge min første dag på en ny skole, og det ble vanskelig for meg å bli kjent med noen av de andre elevene. Men denne gangen var noe annerledes.

 Det var mer enn bare en tilfeldig elev som hadde bestemt seg for å være hyggelig mot meg og ønske meg velkommen. Hele skolen var annerledes.

 Både lærerne og elevene ønsket meg velkommen da jeg kom til en ny time. Flere av jentene snakket med meg i friminuttene, og ville vite mer om meg; hvor jeg hadde bodd før og hvilke forhold jeg hadde der. Guttene plystret på meg da jeg gikk gjennom gangene. Jeg følte meg spesiell. Annerledes. Det var som å være med i en film, og spille den nye og populære jenta. Men i lunsjen den dagen fikk jeg vite at jeg ikke var blitt den mest populære på hele skolen allerede.

 "Du må ikke ta de forgitt at du er den mest populære, bare fordi du er ny og at alle guttene plystrer etter deg, " sa Anna, litt frekt med et snev av sjalusi, men hun var fortsatt veldig hyggelig. Anna var den første av jentene som hadde snakket til meg tidligere den dagen.
 "Hvorfor ikke?" spurte jeg, og prøvde for harde livet og ikke høres ut som en skikkelig bortskjemt drittunge.
 "Fordi det er nesten umulig å slå Lea i konkurransen om popularitet," bekreftet en av de andre jentene. Jeg husket ikke hva hun het.
 "Hvem er Lea?" spurte jeg, og hadde ikke sagt navnet hennes før hun kom spradende inn i kantinen med et følge på fem eller seks gutter fra fotballaget, pluss en jente som assisterte for henne. Jeg anntok jentungen for å gå i åttende.
"Det er Lea," sa Anna, og rettet en bestemt finger mot jenta som nettopp hadde kommet inn.

 Da Lea begynte å bevege seg mot oss, så jeg hvorfor hun var den mest populære. Armene og bena hennes var som porselen, men måten hun bevegde seg på var som å se en påfulg vise frem sine fineste farger. Og da hun var kommet enda nærmere kunne jeg se detaljer i ansiktet hennes. Detaljer som gjorde henne både vakker og interessant på samme tid. Øynene hennes var krystallblå, og bypt inne i dem lå en hemmelighet hun aldri hadde delt med noen. Det var et vakkert syn, og det var like før jeg drømte meg bort. Men rett før jeg forsvant inn i mine egne tanker åpnet hun munnen, og et virvar av ord ble kastet rett i ansiktet mitt.

 "Hva er det du tror du driver med?" sa stemmen som lå skjult bak de perlehvite tennene. "Tror du at du bare kan komme hit og ta over tronen min?"

 Nå var det blitt helt stille rundt oss. Alle som var i kantina fulgte med på meg, og ventet på at jeg skulle ta motet til meg og svare henne.

 Jeg åpnet munnen for å si noe, men hun avbrøt meg rett før ordene hadde klsrte å klatre opp gjennom halsen min, over tunga, forbi muren av tenner og ut i friluft.
 "Nei. Ikke si noe. Jeg vil ikke høre noe av det uskyldige snakket ditt om at du ikke mente å ødelegge sisteåret mitt. Jeg kjenner folk som deg, og jeg skal ikke la deg ødelegge dette semesteret for meg!" Fornærmet snudde hun ryggen sin mot meg, kastet overlegent på håret og masjerte like elegant fra oss som da hun kom.

 "Wow!" sa Anna med en skjult latter.
 "Hvorfor wow-er du?" spurte jeg nysgjerrig.
 "Lea har aldri reagert sånn på noen før. Ihvertfall ikkeden første dagen til vedkommende."
 "Hva skal det bety?"
 "Det betyr at Lea ser på deg som en trussel. Du har faktisk en sjanse til å ta fra henne tronen." Den siste setningen sa hun med nokså mye entusiasme.
 "Men, hva om jeg ikke vil være noen trussel?" spurte jeg, og det føltes ut som om jeg krympet meg av skrekk, selv om jeg ikke var særlig redd.
 "Lo siento amigo. Sorry kompis. Dette er nok et tegn fra oven om at du må sloss for din rette plass her." Hun la en tung hånd på ryggen min, som for å ønske meg lykketil, og så lo vi mens vi gikk sammen ti lvår neste time.

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits