Kapittel 4: 2. dag i Horten - 18. april

 Dagen etter middagen hos Skaarhus-familien fikk jeg endelig møtt Tobias på skolen. Men denne gangen var han helt annerledes enn det han hadde vært dagen i forveien. Hver gang vi møtte hverandre i skolegangene gikk han bare rett forbi meg. Han snakket ikke med meg. Ikke så mye som et lite "hei". Gutten så ikke på meg engang!
 Flere ganger prøvde jeg å få kontakt med han i timene, men han bare ignorerte meg, og hver gang det ringte ut til friminutt var han en av de første til å komme seg ut av klasserommet, så jeg fikk ikke snakket med han i friminuttene heller. 

 I lunsjen snakket jeg sammen med Anna og de andre jentene om hva som skjedde under middagen dagen før, og delte frustrasjonen min med dem.
 "Jeg kan ikke fatte at han ikke har sakt hei engang!" sa jeg, med frustrasjonen strittende overalt i hele kroppen og knyttet den høyre neven. "Etter alt han sa igår, og måten han oppførte seg på."
 "Jeg er lei for det, querida," sa Anna og strøk en trøstende hånd over ryggen min. "Kanskje han ikke var så perfekt som du trodde? Kanskje han bare latet som?"
 "Han kysset meg på håndbaken for faen!" ropte jeg i ansiktet på henne, og idet jeg skjønte at ingen andre i kantina snakket lenger slo jeg hånden for munnen. Heldigvis var ikke Tobias der, for hvis han hadde vært der ville jeg blitt så flau at ansiktet mitt kom til å få den samme fargen som de røde conversene til Rebecca; en av de andre jentene rundt bordet. Som oftest ble hun bare kalt Becky.
 "Det vil jeg kalle litt mer enn bare skuespill i og med at han bare er 15 år gammel. Og gutt!" Det siste sa jeg veldig lavt, i håp om at de andre elevene skulle begynne og snakke sammen igjen. Noe de ikke gjorde. Ikke før Lea kom inn, og nærmest beordret elevene til å snakke. Det var det samme hva de snakket om, så lenge de gjorde det.

 Resten av dagen fortsatte uten at Tobias snakket med meg. Jeg klarte ikke tenke på noe annet enn han. Håret og øynene hans. Måten han gikk på, og hvor interessant det var å se han gå med sokker som matchet skjorta hans. Plutselig falt det meg inn at jeg hadde tenkt på hvilke sokker Tobias brukte. For en merkelig tanke? 
 Timene gikk og det samme gjorde friminuttene. Mesteparten av dagen brukte jeg til å tenke på Tobias i stede for å jobbe med skolearbeid. Noe som egentlig ikke spilte særlig stor rolle i og med at jeg allerede hadde lært om Pytagoras i matematikk, og USA i engelsk.

 Da jeg endelig var kommet meg hjem la jeg meg ned på senga og begynte å lese. Jeg leste i flere timer. De svarte ordene som var skrevet på det brune, matte papiret flommet opp rundt meg. Tiden raste forbi ørene mine. Det føltes som om jeg var med i historien. Selv om det innimellom var vanskelig å forestille seg at man var der; sammen med Liesel; i München (by i Tyskland); under 2. verdenskrig.
 Jeg hadde lest meg fram til annen del, da pappa kom stille inn på rommet mitt.
 "Er du sulten? Jeg tenkte at siden det er fredag og vi ikke har spist noe ennå?" Pappa la til en pause etter det siste ordet, og jeg benyttet pausen til å sjekke hva klokka var. Den var 18:23! Jeg hadde lest i nesten fire timer, og tanken på mat hadde ikke falt meg inn engang. Tenkingen min ble avbrutt da pappa fortsatte setningen sin. "Så kunne vi kanskje dra ut og se om vi fant oss en restaurant å spise på?"
 "Det høres flott ut!" sa jeg og smilte bredt. Det skulle bli godt å komme seg ut en tur etter fire timers lesing.

 Etter en god middag nede på Pizzanini, og en forfriskende gåtur rundt i gatene, bestemte vi oss for å dra hjem igjen. Jeg følte meg veldig levende da jeg gikk inn i stua for å se på TV. Det hadde vært en helt fantastisk kveld, i forhold til hvordan skoledagen min hadde vært tidligere den dagen. Jeg kunne ikke huske sist pappa og jeg hadde en så koselig tur ute på byen.
 På de TV-kanalene vi hadde var det ikke noe interessant å se på, så vi bestemte oss for å finne fram en bra film vi hadde tatt med oss da vi flyttet. Uansett hvor mye vi lette fant vi ikke en film vi ville se. Vi lette i skuffer og skap, hyller og esker. Til og med i eskene med klær lette vi, men vi fant ingenting. Det endte opp med at vi ble sittende og se på gamle episoder av TV-serien "Friends", som gikk på TV2. Egentlig var det ganske morsomt. Både pappa og jeg lo. Resten av kvelden så vi på TV, helt til jeg sovnet i armkroken på pappa og han måtte bære meg opp på rommet mitt.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits