Kapittel 5: Familien Skaarhus

 Det hadde gått nesten en hel måned etter middagen hos familien Skaarhus før pappa inviterte dem over til oss, slik som han hadde lovet dem. Jeg både gledet meg og gruet meg til de skulle komme. Jeg gledet meg fordi Tobias ville bli nødt til å snakke med meg, men tenk om han unngikk spørsmålene mine; at han prøvde å skifte samtaleemne, bare for å slippe og innrømme det han hadde gjort. Kanskje overtalte han foreldrene sine til å la han bli hjemme, sånn at han ikke trengte å møte meg igjen etter alle ukene vi ikke hadde snakket sammen.

 Til min lettelse kom Tobias; sammen med moren, faren og lillesøsteren sin. Jeg hadde aldri sett lillesøsteren hans før. Ikke engang på bilder i huset deres, men da blikket mitt hadde stoppet hos henne, la jeg merke til hvor lik hun var Tobias. Og hvor like de var faren begge to.
 Igjen hadde jeg vært for lenge i mine egne tanker, da pappa kom nærmest løpende til døren for å ønske familien velkommen hjem til oss og slippe dem inn i huset. Mens jeg sto og så tenkende på de fire personene som steg behersket inn, sendte Tobias meg et vennskapelig blikk og lo forsiktig av at jeg bare hadde stått der etter at jeg åpnet døren. Det gjorde ikke noe at han lo av meg, jeg skjønte hvorfor, men det jeg ikke forstod, var at han gjorde det som om vi hadde blitt skikkelig gode venner siden sist vi spiste middag sammen.

 Under middagen skjedde det jeg hadde fryktet aller aller mest: Tobias snakket ikke med meg, og jeg klarte heller ikke snakke med han. Selv om jeg ikke fikk snakket med ham, hadde jeg det ikke så kjedelig allikevel. Lillesøsteren hans, Marie, snakket veldig mye sammen med meg. Hun stilte mange spørsmål om hvordan det var å være "en så stor jente", hvorfor ikke moren min spiste sammen med oss. Jentungen fortalte meg også litt om seg selv, at hun gledet seg veldig til høsten for da skulle hun begynne på skolen, og med en nesten hviskende stemme sa hun at hun syntes jeg var kul og ville passe perfekt som kjæresten til broren hennes. Jeg sendte et lite, flørtende smil til Tobias, og jeg kunne se på han at han hadde hørt hva Marie hadde sakt, han også.

 Etter at alle hadde spist seg mette og glade, ba pappa meg om å rydde av bordet, for så å gå ut på kjøkkenet for å hente desserten. Til min overraskelse sa Tobias seg frivillig til å hjelpe meg, og selvfølgelig lot jeg han gjøre det. Nå fikk jeg endelig en mulighet til å snakke med han.
 Ute på kjøkkenet satte Tobias fra seg tallerkenene og begynte og snakke. Jeg var nesten overlykkelig over at han hadde tatt initiativ til å starte samtalen. Men det var kanskje derfor han ville hjelpe meg?
 "Du, jeg vet at vi ikke har snakket så mye sammen på skolen." Så MYE?! Vi hadde ikke snakket noe sammen! Jeg tok meg fort sammen igjen for å unngå at jeg begynte å kjefte på han. "Men jeg viste liksom ikke helt hva jeg skulle si til deg, og de siste ukene virket det ikke som du tenkte noe særlig på det." Han tok feil. Det var jo det eneste jeg hadde tenkt på. "Så jeg håper vi kan bli venner igjen iløpet av kvelden, og fortsette som venner når vi kommer på skolen i morgen."
 Jeg hadde veldig lyst til å være venner med han, men jeg fikk meg ikke til å si det. Det var som om de ordene jeg hadde lyst til å si ikke fantes lenger. Mens jeg sto der og tenkte over hva jeg skulle si, kom Marie inn.
 "Hva er det dere snakker om?" spurte hun nysgjerrig, slik som alle barn på hennes alder gjør.
 Jeg åpnet munnen for å svare henne, men Tobias kom meg i forkjøpet. "Vi snakker bare om kjedelige skoleting. Ikke noe du orker å høre på, eller hva?" Marie rynket på nesen som om hun kjente lukten av noe skikkelig stygt, og så risten hun på hodet for å svare på spørsmålet til broren sin. Like etterpå sprang hun inn i stua igjen.
 Tobias bare lo av den lille jenta.
 "Hun er jo veldig søt, da," sa jeg, mest bare for å ha sagt noe slik at vi slapp å stå der uten at jeg hadde sagt noe i det hele tatt.
 "Ja, hun er vel det," innrømte Tobias, og sendte meg det smilet som hadde fått meg til å smelte for aller første gang.

 Resten av kvelden snakket vi (Tobias og jeg) mye sammen. Vi snakket mye om skolearbeidet og andre elever på skolen. Jeg fortalte han om Anna og Rebecka og de andre jentene i "gjengen" vår.
 "Jeg ser virkelig frem til å møte venninnene dine," sa han etter at jeg hadde fortalt alt det som var å fortelle om dem. Da vi var ferdig med å snakke om hverandres venner, fortsatte vi å snakke om skolen; lærerne og rektoren, folk vi likte og ikke likte.
 "Hva er favorittfaget ditt?" spurte jeg da vi begynte å gå tom for ting å snakke om.
 "Hm? Jeg tror?" Tobias ble lenge sittende å tenke ut hva som var favorittfaget hans. "Jeg tror favorittfaget mitt er naturfag."
 "Hvorfor det?" spurte jeg. Jeg visste vell egentlig svaret. Naturfag ligger nemlig på 2.plass på listen min over favorittfag.
 "Det er bare så interessant. Det er alltid så mye nytt å lære om, mye man kan ha glede av å vite senere i livet. Og det beste av alt er at læreren virkelig vet hva han snakket om." Jeg nikket for å vise at jeg forsto hva han mente. "Så, hva er ditt favorittfag, da?" spurte han meg. Dette svaret kunne jeg. Uten å tenke meg om.
 "Matematikk!" sa jeg, akkurat så høyt at det var like før det ble til et rop.
 "Kult!" sa han og så både imponert og overrasket ut. "Det er mange på vår alder som ikke er noe særlig fan av matte. Spesielt jenter."
 Det var både koselig og beroligende at jeg snakket sammen med Tobias igjen, og jeg gledet meg veldig til jeg skulle på skolen igjen i morgen.

 Når det ble såpass sent at Marie hadde sovnet foran TV'en, bestemte Linda og Fred (det var det faren til Tobias og Marie het) seg for at de skulle dra hjem. Før de gikk ut døra og satte seg inn i bilen sin, takket pappa for at de hadde kommet, og Linda takket for at de hadde fått lov til å komme.
 "Vi burde gjøre dette til en greie," sa Linda, før hun lukket igjen bildøra, og de kjørte avgårde.

 Etter at jeg hadde lagt meg ble jeg liggende lenge å tenke over det som hadde skjedd i kveld. Edelig hadde jeg fått snakket med Tobias igjen, og forhåpentligvis kom vi til å fortsette å snakke sammen på skolen i morgen. Jeg gledet meg allerede. Plutselig falt Anna ned i tankene mine. Av en eller annen grunn hadde jeg aldri vært på besøk hjemme hos Anna, og hun hadde heller aldri vært hos meg. I løpet av den første måneden min i Horten hadde Tobias vært den eleven jeg hadde sett flest ganger etter skoletid. Og han hadde jeg så vidt snakket med.
 Jeg bestemte meg med én gang at jeg skulle invitere Anna på besøk i morgen. Så lenge jeg ikke tenkte på Tobias hele dagen.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits