Kapittel 7: Fem ting i rask rekkefølge

 Da jeg åpnet øynene var alt rundt meg hvitt og veldig lyst. Jeg kjente meg ikke igjen i rommet jeg var i, og visste heller ikke hva jeg gjorde der. Bortsett fra meg var det ingen inne i rommet jeg befant meg i. Alt var så stille, men av og til kunne jeg høre stressede stemmer passere utenfor døra.
 Ettersom jeg var helt alene inne på rommet bestemte jeg meg for å gå ut og se om jeg kunne finne noen som kunne fortelle meg hvor jeg befant meg. Jeg satte de nakne føttene mine ned på det kalde gulvet og forlot rommet jeg hadde våknet opp på. Nå var det ingen stressede stemmer igjen i gangen. Det var bare jeg som var der. Gangen ledet ut til enda en gang, men denne gangen var enda bredere enn den forrige. Jeg fulgte den "nye" gangen inn til et rom som lignet litt på en resepsjon, bortsett fra at alt var like hvitt overalt.

 

 "Unnskyld meg? Kan du fortelle meg hvor jeg er hen?" spurte jeg ei som satt i det som lignet en resepsjon. Men det så ikke ut til at hun hadde hørt hva jeg spurte om, så jeg stilte spørsmålet mitt enda en gang. Hun svarte ikke denne gangen heller. Jeg begynte å gå videre og spurte flere i bygningen om de visste hvor vi befant oss, men det var ingen som svarte meg. Hvorfor var det jeg befant meg? Hva var det som skjedde? Hvorfor var det ingen som ville svare på spørsmålet mitt? Til slutt ga jeg opp letingen etter et svar på hvor jeg var, og bestemte meg for å gå tilbake til "rommet mitt". Det var jo ingen vits i at jeg vaset rundt i gangene når at det ikke var noen som la merke til meg.

 Da jeg kom tilbake til rommet var det ikke tomt lengre, noe som førte til at det falt enda flere spørsmål ned i hodet på meg.
 "Dessverre har hun ligget i koma helt siden operasjonen." Operasjon? Koma?!  "Inntil videre kan hun selvfølgelig motta besøk. Det er ikke sikkert hun kommer til å høre dere, og enda mindre sannsynlig at hun kommer til å svare." Hva var det denne personen snakket om? Jeg ble bare stående å se på personen som nettopp hadde snakket, og som så ut til å være en lege. Ved siden av legen sto en kjent mann og støttet seg til krykkene. Mannen hadde også en bandasje på den venstre skulderen.

 Jeg gikk sakte gjennom rommet og satte meg i stolen ved siden av senga der pasienten lå; jenta som var forbausende lik meg. Det samme rød-brune håret, de samme mørke øynene. Vi var prikk lik.
 "Hei," sa en rolig og velkjent stemme, men det var ikke pappa.
 Jeg snudde meg mot stemmen. Øynene til det vakre ansiktet møtte mine. Det var som å sveve på en sky og vite at ingenting vondt kunne skje meg. Gutten fortsatte å smile til meg. Det samme sjarmerende smilet som alltid. Sakte og forsiktig strakte han armen ut for å berøre min. Og i løpet av de neste sekundene skjedde det fem ting i rask rekkefølge:

  1. Tobias' hånd berørte den nakne huden på armen min.
  2. Der hånden hans møtte armen min begynte det å svi, og det kjentes ut som om hele armen min tok fyr.
  3. Jeg ble blendet av et sterkt, hvitt lys.
  4. Smerten gikk over, og jeg følte at jeg var tilbake på skyen igjen.
  5. Jeg våknet brått; liggende i min egen seng; inne på mitt eget rom.

 "Hva er det som skjer?" spurte jeg meg selv, nesten hviskende.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits