Kapittel 9: På tide å ta farvel

 For endte gang dukket det hvite lyset opp. Igjen var jeg på ett sykehus. Jeg tror ihverfall at det var et sykehus; det lignet veldig på det forige ukjente rommet jeg våknet i. Og akkurat som sist gang sto jeg og så på jenta som var så fryktelig lik meg. I rommet var også en lege og en gutt jeg lett dro kjensel på. Gutten holdt godt fast i jentas venstre hånd, og lot tårene gli sakte nedover kinnene hans. Slik hadde jeg aldri sett han før; det var som om han var en helt annen person.
 "Jeg beklager," sa legen. "Men di skadene som er påført hjernen hennes vil det ikke være mulig å leve med. Vi vet ærlig talt ikke hva som vil skje dersom hun våkner fra komaen."
 "Er det virkelig ingenting dere kan gjøre for at hun kan våkne igjen og leve livet sitt slik hun pleide?" spurte gutten bedende, med gråten sittende fast som en klump i halsen.
 "Jeg er veldig lei for det, men det er absolutt ingenting vi kan gjøre," bekreftet legen. Ut i fra det jeg hørte, var jeg ganske sikker på at det var like før legen begynte å gråte, hun også. Hun virket som en skikkelig følsom type i og med at hun slettes ikke visste stort om passienten.
 "Hva med faren hennes? Han må da vel godkjenne at dere lar henne dø," sa gutten frustrert.
 "Faren hennes var her litt tidligere idag og sa at det var greit. Han sa at han ville si farvel til henne, men han ville ikke se at vi koblet henne fra maskinen," forklarte legen.
 "Så jeg er den siste som får se henne i live?" spurte gutten, mest som en bekreftelse til seg selv. "Kan jeg få et par minutter med henne alene?"
 "Ja, selvfølgelig," sa legen viskende.

 Etter at hun hadde forlatt rommet, stakk gutten hånden sin ned i jakkelommen og trakk fram et armbånd.
 "Dette er til deg," sa han og smilte så vidt. Han hadde sluttet å gråte, men hendene hans skalv fremdeles da han skulle feste armbåndet. Forsiktig flyttet han armen hennes og lot den hvile på magen. Uten at jeg la merke til det begynte føttene mine å bevege på seg, og jeg gikk i noe som kunne ha minnet om slow-motion. Jeg stoppet ikke før jeg sto rett ved siden av jenta, med gutten på andre siden av senga.
 "Det er en M," sa gutten, og pekte på bokstaven som var festet til armbåndet. Med ett begynte jeg å tro at han visste at jeg var der, men det ville bare vært enda rarere enn alt det andre jeg hadde opplevd frem til nå. Så fortsatte gutten å snakke: "M for Miranda." Ordene skar gjennom brystet mitt. Som om noen hadde stukket en kniv i meg.

 Lenge ble jeg bare stående i stillheten å se på, og det var så vidt jeg skvatt da gutten sa noe. "Ja? Da er det vel på tide å ta farvel." Sakte lente han seg over kopien av meg, og i det leppene hans møtte hennes føltes det ut som om min kropp ble sugd mot jentas kropp. Plutselig følte jeg de myke og tårevåte leppene hans møte mine. En varm og deilig følelse strømmet gjennom kroppen min, selv om det ikke var sånn jeg hadde sett for meg mitt første (og siste) kyss.

 Siden jeg lå i koma klarte jeg ikke å åpne øynene, men jeg klarte å forestille meg Tobias' mørke hår og øyne. Og smilet hans. Smilet som helt sikkert hadde kunnet vekke meg, hadde ikke vært for at legen allerede hadde koblet meg fra maskinen.

Én kommentar

Tine

25.08.2014 kl.12:21

- Legg meg til som venn så kan jeg lese bloggen din fast :D - eller er vi venner kanskje?

Skriv en ny kommentar

kreativskriving

kreativskriving

15, Bardu

Hei! Jeg er en jente på 15 år. På fritiden liker jeg å lese, danse, høre på musikk, og ikke minst å skrive! Bloggen vil for det meste inneholde historier som jeg skriver selv, noen lengre enn andre, som jeg håper dere kommer til å like.

Kategorier

Arkiv

hits